Det vanskelige andreordet

Det vanskelige andreordet

Foreldrene husker alltid sine barns første ord, sies det. Det  samme er ikke nødvendigvis tilfellet med det andre ordet. Ei heller det tredje, eller det fjerde. Som om de var mindre viktige for barnet. Men de er kanskje mindre viktige for foreldrene, antar jeg… Etter hvert blir ord vanlige, ordinære, og ikke så spennende lenger. Det er som med kyss, alle husker sitt første, men for de fleste av oss er det først det kysset som kommer leeenge etter det første som er det beste eller det viktigste. Eller i alle fall burde vært det…

For å kunne kommunisere trenger vi alle ordene, selv om vi klarer oss overraskende bra med kun noen få hvis vi må. Men da er vi fort ukomfortable. Det er overraskende mye av vår intelligens som sitter i språket, har du noen gang tenkt på det? De fleste ser på seg selv , i alle fall noenlunde og til en viss grad, som våkne og oppegående Homo sapiens, med klare, fornuftige meninger, dype tanker om både dette og hint, kunst og kultur, samfunn og politikk, ja, til og med noen eksistensielle refleksjoner. Men hva skjer hvis vi ikke kan fortelle andre om alt dette fordi vi ikke kan språket? Hvordan kan våre medmennesker da få vite om vårt rike, indre liv? Man tenker “Jeg er jo smart, synd jeg ikke kan formidle det til de andre…”. Ja, er man egentlig det?

Det er artikulasjonsapparatet som plasserer oss i verden, posisjonerer oss i forhold til andre menneskers verdenssyn og meninger. Uten et språk som er utvikler adekvat til ens alder og sosial funksjon, vil man uunngåelig betraktes som mer eller mindre tilbakestående… Og en finner en seg selv ofte utilstrekkelig og dum. De fleste har vel erfaringer med matbestillinger på restauranter i utlandet, og vet hvor frustrerende det kan være hvis man er veldig bestemt på hva man vil spise, men forstår hverken menyen eller kelneren… Tenk så frustrerende det hadde vært om man måtte diskutere Nietzsche og Descartes med kelneren før man fikk lov til å bestille mat. Som i en Monty Python-sketch 🙂

Det har vært mitt andre ord… En gang, kanskje, vil jeg kunne hele språket…

Si hva du mener, da vel… Det er vel sånn verden vet at dine små grå fungerer som de skal 🙂

Advertisements
This entry was posted in Uncategorized. Bookmark the permalink.

2 Responses to Det vanskelige andreordet

  1. Mye sannhet her. Hvem har vel ikke blitt stående målløs eller afatisk noen ganger og etterpå, når det er for sent, kommet på kongekommentaren eller gullkornet man skulle servert.. 🙂

    • januszring says:

      Takk for at du tok deg tid til å lese dette, hadde egentlig ikke forventet det :).
      Når det gjelder gullkorn som uteblir – i fransk finnes det faktisk et eget uttrykk for det: l’esprit de l’escalier – ordrett oversatt – vitsen på trappa. Det er det perfekte svaret på tiltalen, bare sååå midt i blinken, og som som man er ubeskrivelig stolt av å ha kommet på. Det er bare at det at det kommer først når man er på vei ut fra festen, altså altfor sent… Det å ikke kunne uttrykke sine tanker godt nok kan faktisk sammenlignes med en konstant esprit de l’escalier, fryktelig irriterende, som et nesten-nys som aldri blir fullbyrdet 🙂

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s